Vurdering for læring – Når?

stigespillVurdering skal være en del av undervisningen på en helt annen måte enn tidligere, hvis du skal henge med i tiden.  Jeg skal ikke si at du ikke kan komme unna med det i dagens skole, men det er ikke like lett lenger. Å komme unna med å drive sluttvurdering i all sin enkelhet, mener jeg. I dag stilles det helt andre krav til hvordan elevene skal vurderes. Hvorfor harmonerer ikke arbeidstidsavtalen vår med de kravene som stilles?

Hvis jeg skal utføre jobben min som lærer skikkelig skal jeg la elevene være med på å utforme vurderingskriterier. Selvsagt lærer elever bedre hvis de har god innsikt og forståelse for hva som skal læres og hvordan de blir vurdert. Videre bør jeg i undervisningen bruke tydelige mål og stadig vise til kriteriene vi i fellesskap har blitt enige om. All forskning viser at kriteriebasert undervisning gir mest læring.  Ikke minst bør elevene til stadighet få vurdere hverandre og seg selv. Det er avgjørende at elevene lærer å sette ord på egen læring. At de øver på å veilede medelever og faktisk blir gode på å motta veiledning gjør de beviselig bedre til å tilegne seg kunnskap også. Elevene skal også ha veiledning fra læreren også. Læreren skal fortelle eleven hvor vedkommende står i dag, og hvor veien går fremover. Du skal kunne se hver enkelt elev dypt inn i øynene og si: «Du skriver godt grammatisk, har taket på artikkel som sjanger og jeg ser at du gjør grundig forarbeid. Hvis du vil bli enda bedre må vi se litt på tegnsettingen din og hvordan du kan få bedre flyt i tekstene du skriver». Det er heller ikke feil om du deler det arbeidet du gjør underveis med foreldre og foresatte, slik at de også kan delta i prosessen. Når du som lærer har gjort alt rett, avslutter du kanskje med en slags kontroll av kunnskap og/eller ferdigheter. Kanskje er denne muntlig, Kanskje skriftlig, kanskje begge deler til og med; slik at alle elevene får muligheten til å vise seg frem fra sin beste side. Slik at de får formidlet alt de kan og at de opplever så høy grad av mestring som over hode mulig. Jeg ønsker jo at læringsforventningene skal være så høye som mulig, og at læringsmiljøet skal både utfordre og støtte eleven. Når du har gjort alt dette bør du kunne skrive en slags summativ vurdering som sier noe om elevens måloppnåelse og kanskje til og med komme med en karakter. Karakteren er et tall og sier svært lite aleine. Derfor er alt det andre du gjør så ufattelig viktig.

Det er jo flott, kan du si. Og så svarer jeg at, ja, det er det! Hvis du gjør noe tilsvarende får du elever som i større grad opplever å mestre, som er engasjerte og som kan sette ord på hvorfor det gikk som det gikk. I tillegg får du foresatte som har innsikt i sitt barns læringsprosess og som har muligheten til å understøtte denne fra hjemmet. Hvis du gjør noe tilsvarende får du elever som veit hvor de skal gå når du starter opp med nytt tema og gjør det på samme måte. De får kunnskap om hva som skal til. Det som er ekstra flott er at du gjennom å gjøre det på denne måten kan ha tilpassede mål for hver enkelt elev, fordi de har vært med på å formulere målene selv. Det er fantastisk, og bør prøves!

Men, og nå kommer «men’et». Det er slutt på den tiden der den eneste undervisningsformen er høytlesing fra læreboka, for så å true elevene til å løse oppgaver i skriveboka med god orden og stødig strek. Det er slutt på den tiden der den eneste undervisningsformen innebærer læreren som står med krittet en hel time ved tavla, mens elevene skriver på seg skrivekrampe. Det er slutt på den tiden da elevene, uten at de aner hvordan og hva de skal måles i, leser 60 sider i læreboka for så å gjennomføre en prøve. Det burde i hvert fall være det. Men, så har jeg 50 elever i for eksempel Engelsk. 50! Ikke samtidig, selvsagt, men de er der alle sammen, i bakhodet, alltid, uansett.  Alle skal ha denne oppfølgingen, og den skjer hver dag. Den skal gjennomsyre all min undervisning ned til hver eneste time og for- og etterarbeid. Jeg skal ikke gjøre dette som en happening og innføre vurdering for læring som en «greie» vi gjør når jeg har overskudd til å gjøre det. Det jeg prøver å formidle er at lærerrollen er i konstant endring. Det er besynderlig at arbeidstidsavtalen ikke utvikler seg og harmonerer med kravene som stilles til en moderne og profesjonell lærer.  Hvor lang tid trur du at jeg trenger for å gjøre en god jobb?

About these ads
Merket med , , , , , , , , , , , ,

2 tanker om “Vurdering for læring – Når?

  1. Anne-Grethe sier:

    Blir skolen bedre om lærerne er der mindre?

    Du har spisset beskrivelsen din, slik må det være skal det bli debatt ;) Her kommer en kommentar fra meg:

    Mitt første postulat er at lærere har et flott yrke og de MÅ være gode for å lykkes. Jeg er langt på vei enig med Muhammad Ali i at «Impossible is not a fact. Its an opinion.» (Kan man for eksempel forestille seg Berget beklage (de urimelige) forventningene fra fansen om at han m å skåre…eller Northug antyde at det er for mye for han å gå så fort for å vinne? Eller Volvotilsatte som er oppgitt over at kundene vil ha gule biler, når de selv foretrekker å lakke med grønt…) Jeg harsellerer ikke, det er nødvendig å sette budskapet i perspektiv.

    Men man kan godt hevde at forventningene til lærerne er blitt urealistiske og at skolen skal fikse alt det som svikter andre steder. Tida strekker ikke til. Og den brukes feil.

    Vi er enige om at lærerne må prioritere, og en kan ikke prioritere vekk mandatet, som du også peker på.

    LÆRING er selveste kjerneoppgava (målsnora) i skolen og vurdering for læring, er sterkt knytta til det. OECD rapporten fra 2005 viste at norske lærere ikke var gode på å gi tilbakemeldinger som styrker elevenes læring. Norske elever skjønte ikke godt nok hva de skulle lære eller hvordan, og de lærte ikke å skille mellom middelmådig og god prestasjon. Konkret rettleiing i læringsprosessen har stor effekt på læringsutbytte. I redsel for å krenke, var det I stedet mye klapp på skuldra og “Bra”, uansett kvalitet..Det måtte endring til. Fra 1.august 2009 gjaldt vurderingsforskrifta som bl.a ga elevene rett til å få vite hva de skal lære og hvordan de ligger an i forhold til kompetansemåla det jobbes med. De skal også få rettleiing og mulighet til å utvikle evnen til å skille godt arbeid fra slett. Min erfaring er at når lærerne får taket på dette, så prioriterer de det høyt! Fordi det virker.

    Men for å lykkes i lærerarbeidet i dagens skole, trenger en mer tid enn før til å planlegge. For eksempel: Når forskrift om innhold og arbeidsmåter i skolen ble erstattet av kompetansemål, og godkjenningsordninga for lærebøkene forsvant, forutsatte en at lærerne på en skole bruker sin kompetanse for å bli enige om hva slags innhold undervisninga skal ha og hvordan skolen skal arbeide med dette innholdet. Dette lokale arbeidet ligger i bunnen for undervisning og læringsprosessene i klasserommet. Det viser seg i evalueringa av Kunnskapsløftet at lærerne opplever at de ikke har kompetanse og ikke tid til dette viktige arbeidet. Mange arbeider langt på vei som før, og læreboka spiller fortsatt ei avgjørende rolle i undervisninga. Det er lite kunnskap om hva som skjer i spesialundervisninga. Kvaliteten blir ujevn og overlatt til den enkelte.

    Så spør noen; Når skal dette samarbeidet gjøres? Da den gamle arbeidsavtalen ble reforhandlet for noen år siden, var partene sentralt enige om at partene lokalt skulle ta utgangspunkt i hva som var den enkelte skolens mål, og så skulle en bli enige om arbeidstida med det som utgangspunkt. Vi kunne likså godt latt vær`. Jeg var rektor da og opplevde som de fleste av mine kollegaer landet rundt, at de sentrale partenes optimisme ble gjort til skamme ute; Organisasjonene lokalt firet ikke en tomme av den skjermede tida, med argumentet at en fint kunne nå skolens mål slik avtalen var… Men det kan man jo ikke i dagens skole!! Det er vel også hovedpoenget ditt at tida ikke strekker til.

    Mens krava til skolen og lærerne øker, foreldrene krever mer og et mangfold av barn skal lære optimalt, er det dessverre en fagforeningssak å holder fast på en arbeidsavtale som ingen ville valgt I dag, om en fikk begynne med blanke ark.. Mens behovet for samhandling i skolen øker, kjemper fagforeninga for mer skjermet tid. Diagnosen er rett: Læreryrket krever mer av en lærer enn noensinne. Men medisinen er feil! Jeg mener dette hverken tjener lærerne eller elevene!

    Et riss av den eksisterende arbeidsavtalen for lærere, ser slik ut (om andre yrkesgrupper leser dette):
    Året=Komprimert til 39 uker + 1 dag. 6 dager i året skal være til kompetanseheving og planlegging. Selve undervisningsdelen av arbeidet varierer etter hvor krevende for- og etterarbeid faget innebærer, og hvilket trinn læreren arbeider på.

    Men, og her kommer det avgjørende:
    Rektor disponerer deler av arbeidstida (31,3 timer/uke) og resten (12 timer/uke) disponerer lærerne selv, til forberedelse, etterarbeid, faglig ajourhold og samarbeid.
    38 av ukene er altså på vel 43 timer (i snitt). Dette er de samme 38 ukene som elevene går på skole (skoleruta). Fra mine 18 år i ungdomsskolen husker jeg godt følelsen hver fredag; NÅ hadde jeg ikke klart én undervisningstime til! Retting og forberedelse i helgene var en del av jobben.. Klart det var slitsomt! Jeg kjenner ingen lærere som har blitt enige på skolen sin om å jobbe annerledes, som angrer.

    Spørsmålet mitt er retorisk; Er 6 dager til planl og komp heving nok i et slikt yrke? Og er det fornuftig at det må foregå så mye anna arbeid enn undervisning de ukene elevene er på skolen? Sååå lange dager? En ny virkelighet, krever at lærerne må jobbe annerledes, ikke nødvendigvis mer (men arbeidspresset øker I alle yrker). Rettearbeid bør erstattes med undervegsvurdering med eleven, og alenearbeid bør erstattes av samarbeid. Kollegaene må være mer tilgjengelig for hverandre og for elevene.
    Det er ikke i skolens interesse å gå i retning av å “skjerme” mer av arbeidstida for lærerne.

    Jeg gjentar spørsmålet: Blir skolen bedre om lærerne er der mindre?

    Jeg tror tvert om!

    Her er mitt forslag til ny organisering av arbeidstida, med begrunnelse:
    A. Minst fire arbeidsuker sammen med resten av kollegaene, utenom skoleruta for å delta i skolebasert vurdering av undervisningskvalitet, planlegging av utviklingsarbeid, organisasjonsutvikling, fagplanarbeid, refleksjon og erfaringsutveksling, profesjonsutvikling/etterutdanning og tilrettelegging av undervisninga. Når elevene kommer, skal det meste av slike oppgaver være gjort .

    B. 38 uker med kortere arbeidsdager og kun undervisning og undervisningsrelatert samarbeid ( vurdering for læring, kollega”debrifing” og –veiledning i team, samarbeid med assistenter, foreldre og andre).
    Undervisningsoppgavene reguleres etter hvor mye samarbeid læreren må ha for at elevene skal få utbytte (jo mer behov for foreldresamarbeid, samarbeid med assistant og instanser utenfor skolen, jo mer tid satt av til dette og jo færre undervisningsoppgaver).

    Kan vi ikke i alle fall vurdere det?
    Iacta est alea..

  2. [...] har tidligere kritisert arbeidstidsavtalen for å ikke speile kravene som stilles til en lærer i dag. Dette er for meg det mest sentrale i [...]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

tedped

Baser pedagogikken din på glede og galskap. Smil.

Husfrue

Rosa skyer, svarte dager.. Gull og gråstein..Hurra for det vanlige livet!

Pedagogkollektivet

Del og bruk: Undervisning og metode

Ingfrid Landsnes

Lederutvikling I Organisasjonsutvikling I HR I Kurs - og foredrag

Vidar Kvalshaug TRAMPOLINELAND

Fortellingen om en roman som ble lagt bort og annen litteratur

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: